Trondheims historie: tidslinje fra 997 til i dag

Tidslinje: de viktigste årene i Trondheims historie

Før 997: Lade og kaupangen ved Skipakrok

De fleste gjentakelser av byhistorien starter rett frem med 997. Men det finnes ingen skriftlige kilder fra tiden da byen ble til – kunnskapen bygger på arkeologi, og funnene forteller en mer komplisert historie.

Ved en lon, en innbuktning i Nidelva like ovenfor dagens Bakke bru, har utgravninger avdekket båtstøer, små boder og tomtegrenser fra mange tiår før år 1000. Dette er trolig bukten som ble kalt Skipakrok, og i perioden 960–980 – styringstida til Håkon Jarl – finner man de første sporene etter helårsbosetning ved elvemunningen.

Bak aktiviteten sto trolig storgården Lade, setet til ladejarlene, en mektig høvdingslekt som kontrollerte havneaktiviteten og parsellerte ut de første små tomtene på en grusrygg mellom bukta og elva. Sagatradisjonen og arkeologien peker altså i litt ulike retninger: om Olav Tryggvason faktisk spilte noen rolle for byutviklingen, er uvisst – men les mer om kongen som ifølge tradisjonen grunnla Nidaros i 997.

1030: Stiklestad og Olavskulten

Tidlig i styringstida bygde Olav Haraldsson en befestet kongsgård ved elvehavna, med Klementskirka ved siden av. Da han ble drept på Stiklestad i 1030, var kaupangen så godt etablert at liket hans ble ført dit for gravlegging.

Helgenkåringen av Olav ga Nidaros den sterkeste vekstimpulsen i det følgende halve tusenåret. Gravstedet hans ble pilegrimsmål, og Olav den hellige ble Norges evige konge – en kult som fortsatt markeres gjennom olsok.

Middelalderen: erkebispesete og pilegrimsmål

I 1152–1153 ble Norge egen kirkeprovins, og Nidaros ble sete for erkebiskopen. Utbyggingen av Nidarosdomen skjøt fart etter 1150, særlig under erkebiskop Øystein Erlendsson (død 1188), og Olavsskrinet ble plassert på høyalteret. Domkirken ble kroningssted for Norges konger – den siste kroningen fant sted i 1906, mens dagens kongesigninger foregår med kronen stående på alteret.

Rundt år 1300, da byen var på sitt største, bodde det mellom 2500 og 3200 mennesker her – bare Bergen var større i Norge. Blant innbyggerne var utlendinger, først og fremst katedralbyggere fra England. Erkebispestolen var landets største jordeier, og store inntekter ble samlet i byen. Nidaros var til senmiddelalderen Skandinavias fremste pilegrimsmål, og den tradisjonen lever videre langs pilegrimsleden til Nidaros.

Bare tre middelalderkirker har overlevd til i dag: Nidarosdomen, Vår Frue kirke og Lade kirke.

1537: reformasjonen og den danske tida

Etter svartedauden minket folketallet kraftig. Da den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, forlot Trøndelag i 1537, hadde byen trolig bare rundt 1500 innbyggere. Med reformasjonen forsvant erkebispesetet og mellomalderbyens viktigste livsgrunnlag; både domkirka og erkebispegården lå i ruiner etter brann og krigsherjinger.

Byen het Nidaros – «byen ved utløpet av elven Nid» – frem til 1537, og navnet ble fortsatt brukt i enkelte tilfeller fram til 1600–1700-tallet. Hvorfor byen har hatt tre navn, og hva de betyr, forklarer vi i artikkelen om Nidaros, Trondhjem og Trondheim.

Handelen tok seg opp igjen: I 1547 ble borgernes privilegier stadfestet – ingen fikk drive handel i landsdelen uten borgerskap i byen. Rundt 1600 kom et kraftig oppsving i fjernhandelen, drevet av nederlandsk etterspørsel etter tømmer, trelast og tjære; senere ble Irland det viktigste trelastmarkedet. I 1658 ble Trøndelag svensk etter freden i Roskilde – men bare i knapt ett år.

1681: bybrannen og Cicignons byplan

I 1681 brant byen ned så godt som fullstendig. Kongen sendte generalmajor Johan Caspar de Cicignon nord for å planlegge en moderne festningsby, og resultatet – Cicignons byplan fra 1680-årene – dannet grunnlaget for dagens sentrum med brede hovedgater og smale veiter.

Hovedaksen er Kongens gate (øst–vest, fra Skansen til Nidelvas østre bu), krysset av Munkegata fra Nidarosdomen til Ravnkloa. I planen inngikk også festningen Kristiansten, som skulle sikre byen mot svenske innfall.

1718: svenskene ved byens porter

I 1718 truet en svensk hær under Carl Gustav Armfelt byen. Kristiansten og festningsverkene holdt stand, og svenskene trakk seg tilbake. Under retretten omkom rundt 3000 soldater i snøstorm – en av de mest dramatiske episodene i byens krigshistorie.

1700- og 1800-tallet: handel, sjøfart og de første jernbanene

Det første industrianlegget, Sukkerhuset, åpnet i 1753 for å raffinere råsukker fra danske karibiske plantasjer. Trondheim ble dermed et nordlig hjørne i den transatlantiske trekantshandelen, der slavehandelen var sentral – en del av byhistorien som lenge var lite omtalt.

Ved den første fullstendige norske folketellingen i 1801 var Trondheim Norges nest største by etter Bergen, med 9500 innbyggere. I 1838 ble Trondheim kommune opprettet som resultat av formannskapslovene av 1837.

Jernbanen endret mye: første strekning sørover til Støren åpnet i 1864, Rørosbanen i 1877 og Meråkerbanen til Sverige i 1882. Stasjonen ble lagt til Brattøra, en ny bydel skapt ved kanalisering og utfylling i fjæra nord for byen – et initiativ fra stadsingeniør Carl Adolf Dahl, som også stod bak Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1870, forløperen til dagens ingeniørutdanning.

Både byens første dampskip og første lokomotiv ble bygget lokalt ved «Fabriken ved Nidelven», og Trondhjems Mekaniske Verksted var et av landets største verft før første verdenskrig. Folketallet vokste fra 16 000 i 1855 til 38 000 i 1900 og 55 000 i 1920, hovedsakelig gjennom innflytting fra Fosen og andre deler av Trøndelag.

1930–31: navnestriden

Byens navn ble ved lov av 1. januar 1930 endret fra Trondhjem til Nidaros. Etter en bitter strid ble Nidaros ved lov av 6. mars 1931 byttet ut med Trondheim – to lover og fjorten måneder. Navnet kommer av det norrøne «Þróndheimr»: «þrœndr» (trønder, trolig «de sterke, fruktbare») og «heimr» (hjem, bolig).

1940–1945: krigen

Okkupasjonsårene satte dype spor i byen. Vi har samlet denne perioden for seg i artikkelen om Trondheim under andre verdenskrig.

Etterkrigstida: fra industriby til kunnskapsby

I 1950 bodde knapt 57 000 mennesker i den gamle byen; i 1980 var tallet 25 000, som følge av forstadsutvikling og bilisme. I 1964 ble Trondheim slått sammen med nabokommunene Strinda, Leinstrand, Tiller og Byneset, og i 1980 bodde 110 000 av innbyggerne i de tidligere landkommunene.

I 1968 vedtok Stortinget å slå sammen NTH med Norges lærerhøgskole og Vitenskapsselskapet til et fullverdig universitet, som fra 1996 fikk navnet NTNU. Bysykehuset ble utviklet til et fullverdig universitetssykehus, fra 2002 under navnet St. Olavs hospital. Industrisysselsettingen toppet seg i 1972 og gikk deretter ned, mens utdanningsinstitusjonene vokste sterkt, med SINTEF i spissen for en serie forskningsinstitutter.

Trondheim i dag

1. januar 2020 ble Klæbu (drygt 6000 innbyggere) innlemmet i kommunen, som dermed økte fra 342 til 517 km². Per 1.1.2025 hadde Trondheim 216 518 innbyggere, hvorav nær 40 000 med innvandrerbakgrunn – se Trondheim i tall: fakta om byen. Folketallet økte med 19,1 prosent fra 2010 til 2022 – mot 11,4 prosent i Trøndelag som helhet.

Byen er i dag Norges tredje største, med NTNU, St. Olavs hospital og et stort teknologimiljø som bærebjelker. Og i gatenettet – Cicignons brede gater og trange veiter – går du rundt i 1680-tallets byplan hver eneste dag.

Flere personer, steder og hendelser har vi samlet i oversikten over Trondheims historie – og om du lurer på om Trondheim faktisk var Norges hovedstad, har vi svar på det også.