Kroninger og signinger i Nidarosdomen

Hvorfor skulle kongen krones i Trondheim?

Da Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, sto det i paragraf 12: «Kongens Kroning og Salving skees, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke paa den Tid og med de Ceremonier, han selv fastsetter.» Etter novembergrunnloven 4. november samme år ble bestemmelsen paragraf 10.

Valget av Nidarosdomen var bevisst. Kirken var gravkirken til Olav den hellige, og Nidaros var et gammelt sentrum for norsk kongemakt. Ved å knytte kroningen til Trondheim fikk den nye grunnlovsstaten sin egen kroningsordning – uavhengig av den svenske. Du kan lese mer om bakgrunnen i historien om byens grunnleggelse i 997 og om byggingen av Nidarosdomen.

Et viktig poeng: Kroningen gjorde aldri noen til konge. Etter 1814 hadde den nye monarken allerede overtatt tronen og avlagt ed til Grunnloven før seremonien fant sted. Kroningen var en kirkelig handling med utgangspunkt i tanken om kongedømmet av Guds nåde – kongen ble sett som Guds øverste verdslige representant på jorden.

Middelalderens kroninger i Nidaros

Den første norske kongen som ble kronet, var Magnus 5. Erlingsson – i Bergen i 1163. Men Nidarosdomen kom tidlig med i tradisjonen. På 1400-tallet fant tre kroninger sted der: Karl Knutsson Bonde i 1449, Christian 1. i 1450 og kong Hans i 1483.

Kroningene i Nidaros opphørte da Norge mistet statusen som eget kongerike i unionen med Danmark. Først med 1814-grunnloven kom seremonien tilbake til Trondheim.

De fire unionskroningene etter 1814

Fire kroninger ble gjennomført etter 1814, alle i Nidarosdomen. Den første var Karl 14. Johans, 7. september 1818, og den dannet mønsteret for de tre neste: Kongen ble salvet, fikk kronen satt på hodet, og deretter overlevert septeret, rikseplet og rikssverdet. De fleste riksregaliene ble anskaffet nettopp til denne kroningen.

Dronning Louise i 1860 var den første dronningen som ble kronet i Norge siden Eufemia i 1299. Ved kroningene bar kongen to kapper: en fyrstekappe med åpne kroner på vei til kirken, og etter salvingen en kroningskappe dekorert med lukkede kongekroner.

1906: Den siste kroningen

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble det foreslått å droppe kroningen av Haakon 7., men forslaget fikk ikke flertall, og kroningen ble gjennomført 22. juni 1906. Ved alteret knelte kongen og ble salvet. Deretter satte statsminister Christian Michelsen og biskop i Nidaros Vilhelm Andreas Wexelsen kongekronen på hodet hans sammen – et uttrykk for seremoniens dobbelte statlige og kirkelige karakter.

Haakon 7. og Maud ble de siste som ble kronet i Norge, og de siste personene som bar de norske konge- og dronningkronene på hodet.

Hvorfor ble kroningen avskaffet i 1908?

To år etter 1906-kroningen vedtok Stortinget å oppheve kroningsparagrafen. Grunnlovsendringen ble vedtatt 29. februar 1908 og sanksjonert 14. mars samme år, med stort flertall. Begrunnelsen var politisk: Kroningen ble betraktet som udemokratisk og foreldet, en kirkelig innsettelse som ikke passet i et parlamentarisk monarki.

Etter 1908 trenger en ny norsk monark verken kroning eller signing for å overta tronen. Tronskiftet skjer etter Grunnlovens arvefølge, og kongens viktigste konstitusjonelle seremoni er eden til Grunnloven.

Signingene i 1958 og 1991

I stedet for kroning utviklet det seg en ny tradisjon: kongesigning, en høytidelig kirkelig velsignelse av kongen til hans gjerning. Signing har røtter tilbake til 1163, men var da bare et element i forbindelse med kroningen.

Olav 5. ble signet i Nidarosdomen 22. juni 1958 – nøyaktig 52 år etter kroningen av faren. Kongen deltok selv aktivt i utformingen av det nye ritualet, sammen med biskop Arne Fjellbu i Nidaros. Gudstjenesten ble forrettet av Fjellbu og biskop i Oslo Johannes Smemo i fellesskap. Olav satt på den ene kroningsstolen fra 1818 og knelte foran høyalteret for signingsbønnen.

Kong Harald 5. og dronning Sonja ble signet 23. juni 1991, og videreførte tradisjonen. Kongeparet ble mottatt av biskop i Nidaros Finn Wagle og biskop i Oslo Andreas Aarflot. Wagle hilsa kongen med «Gud bevare din inngang og din utgang fra nå av og til evig tid.» Under signingen knelte kong Harald foran høyalteret, og biskop Wagle la hånden på kongens hode og bad signingsbønnen: «Sign Kong Harald V, styrk og led ham i hans gjerning som Norges Konge …» Kongeparet satt på kroningsstolene fra 1818.

Signingsseremonien i 1991 ble en stor folkefest. Mange tusen mennesker møtte opp i sentrum da kongeparet kjørte i åpen bil til gudstjenesten, og nærmere 2 000 mennesker var til stede i kirken. I forbindelse med signingen gjennomførte kongeparet en ti dager lang rundreise i Sør-Norge, og året etter en 22 dager lang kongeferd i de fire nordligste fylkene – en skikk som går tilbake til middelalderens reiser.

Forskjellen på kroning og signing

Kroningen var en innsettelse: salving, krone på hodet, og overlevering av septer, rikseple og rikssverd. Signingen er en velsignelse – ikke en innsettelse. Kongen er allerede konge når han signes.

Ved signingene i 1958 og 1991 ble riksregaliene lagt fram i Nidarosdomen, med konge- og dronningkronen på hver side av høyalteret – men kronen ble ikke satt på kongens hode. Kongekronen ble brukt ved de fire kroningene etter 1814 og lagt fram ved de to signingene, sist i 1991.

Kan du se sporene etter seremoniene i dag?

Ja. Høyalteret, der kongene knelte i 1906, 1958 og 1991, er kirkens sentrum, og kroningsstolene fra 1818 ble brukt ved begge signingene. Hva som for øyeblikket er utstilt av riksregaliene og andre gjenstander, endrer seg – sjekk Nidarosdomens egne sider før du drar.

Er du i Trondheim for å utforske kongehistorien, er det naturlig å kombinere domkirken med et besøk i Erkebispegården, der erkebiskopene holdt til i middelalderen, og Stiftsgården i Munkegata, som i dag er kongebolig i byen. Hele byens historie fra 997 finner du i tidslinjen over Trondheims historie.