Bybrannen i 1681 og Cicignons byplan: derfor har Trondheim brede gater

Natten til 19. april 1681: byen lå i aske

Brannen startet 18. april 1681 i en bygning nær Nidelva, og i løpet av natten til 19. april var hele byen på halvøya ved elvas utløp nedbrent. Tolv timer skulle til for å legge store deler av bysentrum i aske, inkludert bryggene langs elva og Vår Frue kirke. Det var den mest ødeleggende brannen Trondheim har opplevd.

Brannen kalles Hornemansbrannen, oppkalt etter tømmerhandler Thomas Hammond, som omkom i flammene. Byen var på den tiden en tett trehusbebyggelse med krokete middelaldergater som typisk hadde etablert seg parallelt med elva – et gatenett som var nesten umulig å forsvare mot brann.

Brannen i 1681 var ikke den første som rammet byen. Trondheim har brent gjentatte ganger gjennom historien, og det var nettopp erfaringene med branner som la grunnlaget for det drastiske grepet som fulgte: å forkaste hele det gamle gatenettet og bygge byen opp igjen etter en helt ny plan. Du kan lese mer om byens utvikling i tidslinjen over Trondheims historie fra 997 til i dag.

Cicignon og Coucheron fikk oppdraget – planen ble klar på fire måneder

Kong Christian 5. ga generalmajor Johan Caspar de Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron i oppdrag å lage en ny byplan for Trondheim. Begge sto i fortifikasjonsetaten, underlagt kommanderende general for Norge, Ulrik Frederik Gyldenløve, som trolig formidlet oppdraget og sørget for kongens godkjennelse.

Cicignon skrev selv i brevet til kongen: «Så snart jeg hadde mottatt Deres kongelige Majestets ordre, tok jeg herr generalkvartmesteren med meg uten utsettelse til Trondheim.» De to kom til den nedbrente byen i juli 1681. Allerede 28. august samme år signerte Cicignon planen, og 10. september godkjente kongen den med ordene: «Efter dette dessein schal Trundhiembs Bye oc Fæstning byggis oc anleggis». Under fire måneder etter brannen var altså byens nye struktur på plass.

Arbeidsfordelingen mellom de to har vært diskutert. De bevarte tegningene av byplanen er utvilsomt utført av Coucheron, men Cicignon var sjef for oppdraget og signerte planen. Ifølge katolsk.nos gjennomgang sto Coucheron og hans menn for mye av det praktiske arbeidet, mens Cicignon ledet og sto for ideene og hovedlinjene.

Hvem var Johan Caspar de Cicignon?

Cicignon (ca. 1625–1696) var en luxemburgsk adelsmann født i Oberwampach. Han ble vervet i Holland i 1657 som profesjonell soldat for Danmark-Norge, og gjorde karriere som general, ingeniør og byplanlegger. Han utbedret og planla festningsanlegg flere steder, blant annet i Bergen og Fredrikstad.

I Trondheim satte han sitt varig spor. Samme år som han regulerte byen, planla han også Kristiansten festning, der han ifølge tradisjonen var til stede ved grunnsteinsnedleggingen i juli 1681 – før den endelige byplanen var godkjent. Grunnsteinen ble ifølge tradisjonen lagt ned i 1682. Cicignon ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1686 og døde i desember 1696. I dag har han fått en plass oppkalt etter seg i byen han formet: Cicignons plass, mellom Krambugata og Søndre gate.

Slik er byplanen bygget opp: rutenett, vifte og brede branngater

Planen brøt fullstendig med middelalderbyen. Århundregamle tomtegrenser ble tilsidesatt, og byen ble gjennombrutt av parallelle øst-vest-gater og kryssende nord-sør-gater. Planen har fem hovedgater i hver retning – ti hovedgater til sammen – med store kvartaler, smågater og veiter imellom. Cicignons byplan regnes som det fremste eksemplet på en barokk byplan i Norge, og Midtbyen er fortsatt regulert etter den.

De bredeste gatene – Munkegata, Kongens gate og Kjøpmannsgata – skulle være 60 alen, det vil si 38 meter. De øvrige gatene fikk 36 alen, om lag 23 meter. Cicignon begrunnet bredden uttrykkelig med brannsikkerhet: Gatene skulle fungere som branngater som hindret en ny brann i å spre seg gate for gate.

På plankartet brukte Cicignon «rute» som måleenhet – én rute tilsvarte fem alen, om lag 3,1 meter i Danmark-Norge. De bredeste hovedgatene ble tolv ruter brede, de mindre syv. Ifølge katolsk.nos tolkning kan tallene ha hatt kristen tallsymbolikk – tolv for apostlene, syv for treenigheten – og også tallet fem hovedgater i hver retning peker i samme retning. Dette er en omdiskutert tilleggsforklaring; den tradisjonelle og vel dokumenterte begrunnelsen er den praktiske brannsikkerheten.

Den skjeve vinkelen du knapt ser

Munkegata og Kongens gate krysser hverandre i skjev vinkel. Grunnen er at Munkegata er innrettet etter to faste punkter: Nidarosdomen og Munkholmen ute i fjorden. For at den skjeve vinkelen ikke skulle være synlig, ble det anlagt en stor plass i krysset – dagens Torvet. Står du der i dag, merker du knapt at gatene ikke møtes i rett vinkel.

Kjøpmannsgata og Munkegata fikk dessuten skrånende løp med utgangspunkt i domkirken, og danner en vifte i nord-sør-aksen. Ifølge katolsk.no er dette et tidlig og sjeldent eksempel på en radial byplan, med barokkens Roma som trolig direkte inspirasjon. De øvrige fornyende byplanene i Norge på 1500- og 1600-tallet var rene renessanseplaner i rutenett, uten slike aksemotiver. Monumentaliteten og anvendelsen av fondmotiver – gater som peker mot et bygg eller landemerke – er helt i tråd med barokkens idealer.

Kristiansten festning: planens militære motstykke

Byplanen sto ikke alene. Cicignon planla også Kristiansten festning på høyden øst for byen. Festningen ble en donjonfestning etter Cicignons mal, men også Coucheron hadde bygget donjoner, så festningens form beviser ikke sikkert hvem av de to som tegnet den.

Samme år som Kristiansten ble påbegynt, ble også Kongsvinger anlagt etter en plan av Cicignon. Trondheimsplanen og festningen hører altså sammen som ett samlet, barokt anlegg: brede gater som brannvern og festning som militært vern. Vil du oppleve motstykket til byplanen på nært hold, finner du veien opp og historien i guiden om Kristiansten festning.

Slik ser du Cicignons plan i dag

Det fine med byplanen fra 1681 er at du ikke trenger et museum for å se den – du går rundt inne i den hver gang du er i Midtbyen. Et kart over Trondheim sentrum gjør det enkelt å finne frem mellom severdighetene i gatenettet. Her er stedene der planen trer tydeligst frem:

• Munkegata-aksen: Stå ved Nidarosdomen og følg Munkegata nordover. Aksen peker mot Munkholmen, og domkirken fungerer som fondmotiv i motsatt retning.
• Torvet: Plassen der Munkegata og Kongens gate krysser, ble anlagt nettopp for å skjule den skjeve vinkelen. Se guiden om Torvet og Olav Tryggvason-støtten for byens midtpunkt.
• Kjøpmannsgata langs Nidelva: En av de tre bredeste branngatene, med bryggene og elva på den ene siden. Kombiner gjerne med en tur over Gamle Bybro og Lykkens portal.
• Cicignons plass: Mellom Krambugata og Søndre gate, oppkalt etter mannen selv.
• Kristiansten festning: Best utsiktspunkt for å se rutenettet i Midtbyen ovenfra, med Munkegata-aksen mot fjorden.

Den opprinnelige plankarten fra 1681 finnes dokumentert hos Sverresborg Trøndelag Folkemuseum via DigitaltMuseum, og Nasjonalbiblioteket har utgitt «Trondheim før Cicignon: gater og gårder før reguleringen», som viser hvordan byen så ut før rutenettet kom. Vil du gå dypere, finner du flere personer og hendelser i oversikten over Trondheims historie.

Brannene som formet trebyen

Brannen i 1681 var den mest ødeleggende, men langt fra den eneste bybrannen i Trondheims historie. Trehusbyen ved Nidelva var sårbar, og branner har gjentatte ganger endret byens ansikt – det var nettopp derfor Cicignons brede branngater var så radikale i sin tid. Rutenettet og gatebreddene fra planen har ligget fast, og legger fortsatt sterke føringer for utviklingen av Midtbyen.

At byen er regulert etter en plan som nå er over 340 år gammel, er ikke en kuriositet – det er selve grunnlaget for hvordan Midtbyen fungerer i dag. Brede gater gir lys, luft og plass, og forklarer hvorfor Trondheim føles annerledes enn de tette trehusbyene lenger sør. Få gjennomførte barokke byplaner finnes i Europa i det hele tatt; Cicignons plan for Trondheim har derfor en særstilling både nasjonalt og internasjonalt.