Nidaros, Trondhjem eller Trondheim? Navnene og navnestriden forklart

Så hva heter byen egentlig?

Byen har hatt tre navn gjennom historien: Nidaros, Trondhjem og Trondheim. Lurer du på om Trondheim var Norges hovedstad, har vi det svaret også. Det eldste av dem er ifølge nyere forskning Nidaros – navnet på utløpet av Nidelva, der Olav Tryggvason la kaupangen sin i 997.

I dansketiden (1380–1814) ble navnet skrevet Trondhjem, og den skriveformen holdt seg helt til 1930. Da ble Nidaros innført som offisielt navn – mot viljen til over 92 prosent av innbyggerne. Etter fjorten turbulente måneder ble navnet 6. mars 1931 endret til dagens Trondheim.

Hører du en lokal si «Trondhjem», er det ikke feil – kanskje på trøndersk dialekt. Mange bruker fortsatt den gamle skriveformen, og du finner den i foreningsnavn og firmanavn i hele byen. Mer om dette i byens historie fra 997 til i dag.

Hva betyr navnene?

Nidaros: byen ved osen av Nid

Nidaros er satt sammen av elvenavnet Nid og «os» – utløpet der elva renner ut i fjorden. Navnet betyr altså «byen som ligger ved utløpet av Nid», det vil si Nidelva. SNL oppgir at navnet er kjent i kilder siden slutten av 1100-tallet, og ifølge Språkrådets gransking finnes det i en pavelig liste over norske bynavn (Firenze-lista) fra så tidlig som 1120, skrevet med det opphavlige blekket. Fra 1192 er Nidaros det eneste bynavnet i den offisielle vatikanske lista over bispeseter som betalte peterspeng til Roma.

Trondheim: heimen til trønderne

Navnet Trondheim kommer av det norrøne Þróndheimr. Første del er þrœndr – trønder, som trolig betyr «de sterke, fruktbare» – og andre del er heimr, «oppholdssted». Trondheim er altså bokstavelig talt trøndernes heim.

Men her ligger en av navnestridens kjerneproblemer: Ifølge språkforsker Roger Lockertsen, som disputerte ved Universitetet i Stavanger med avhandling om akkurat dette navnet, var Trondheim opprinnelig et områdenavn for de åtte trønderske fylkene – ikke et bynavn. De eldste kildene bruker Trondheim om regionen, mens byen het Nidaros. At navnet likevel ble brukt om byen i latinske kilder på 1000- og 1100-tallet, skyldtes ifølge Lockertsen kunnskapsmangel og feiltolkninger.

Fra senmiddelalderen, rundt 1500, ble navnet Nidaros brukt side om side med «kaupangen i Trondheimen», etter hvert forkortet til «kaupangen i Trondheim». Nidaros-navnet levde lenger enn man tidligere trodde – Lockertsen dokumenterer bruk helt frem til 1600- og 1700-tallet, blant annet i forretningssammenheng. Det forsvant først og fremst fordi erkebispesetet i Nidaros forsvant etter reformasjonen.

Hvorfor ville noen endre navnet til Nidaros?

Bakgrunnen var den nasjonale reisningen tidlig på 1900-tallet, der målet var å bytte ut danske navneformer med norsk-klingende navn. Hele landet var i rørelse: Kristiania ble til Oslo i 1925, Frederikshald ble til Halden i 1927, og Fredriksværn ble til Stavern i 1930.

Noregs Ungdomslag gikk sterkt inn for Nidaros og fikk støtte i Stortinget av partiet Venstre. Stortingsmann Knut Markhus (Venstre) reiste privat lovforslag om navneskifte med argumentet om at dette var ei landssak, ikke ei bysak. Fylkestingene i Nord- og Sør-Trøndelag hadde vedtatt for Nidaros, noe tilhengerne la vekt på.

Men byens egen befolkning ville noe helt annet. I folkeavstemningen i desember 1928 stemte 17 163 for å beholde Trondhjem, mot rundt 1 500 for Nidaros – over 92 prosent mot navneendringen. I bystyret var 46 representanter mot og 30 for, og bystyret uttalte at befolkningen ville komme til å føle en navneendring som et overgrep.

Striden i Stortinget: hvilket navn er egentlig eldst?

Navnestriden ble en språkvitenskapelig duell. På Nidaros-siden sto filologiprofessor Gustav Indrebø og kirkehistoriker Oluf Kolsrud. På Trondhjem-siden sto språkhistoriker Didrik Arup Seip og arkeolog Th. Petersen.

Seips viktigste argument overfor Stortinget var at Nidaros ikke var et opprinnelig bynavn, men et navn paven og erkebiskop Øystein satte på byen i 1172 – og at Trondhjem var blitt til på helt norsk grunn og ikke trengte fornorsking. Indrebø og Kolsrud avviste dette: Trondheim var opprinnelig navnet på fylkene rundt fjorden, ikke på byen.

Nyere forskning tyder på at Seip tok feil. Lockertsen avviser at det såkalte Kassel-brevet – en avskrift av pavebrevet fra 1172 – dokumenterer Nidaros som bynavn, siden det står «vidrosiensis», ikke «nidrosiensis», og brevet trolig var adressert til en annen norsk by. Til sammen gikk 350 dobbeltspaltede sider stortingsreferater med til å diskutere hva byen skulle hete – språkhistorie var i en periode et stortingstema.

1929–1930: Nidaros blir vedtatt, og byen gjør opprør

Lagtinget vedtok navneendringen til Nidaros 10. juni 1929, med 20 mot 18 stemmer. Vedtaket ble sanksjonert av kongen i statsråd 14. juni 1929, og ved lov av samme dato ble det bestemt at byen fra 1. januar 1930 skulle hete Nidaros.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Allerede kvelden 10. juni 1929 tok 6–7 000 mennesker, anført av rødruss og blåruss med Trondhjemsfanen, seg gjennom Nordre og Søndre gate med pipekonsert mot Nidaros-tilhengerne; to steinkastere ble arrestert. Etter navnevedtaket kom det til demonstrasjoner med opp til 20 000 mennesker – ifølge SNL den største demonstrasjonen i byens historie.

Det ble også direkte oppløp med knuste vindusruter og hærverk mot forkjempere for Nidaros-navnet: Fylkesmannen, domprost Haugsøen i Sverres gate og professor Heggstad i Klostergata falt alle for angrep – Heggstad fikk hagegjerdene sine revet ned. Trondhjemmerne erklærte 14. juni som «Trondhjemsdagen», byens egen lokale nasjonaldag, med sangen «Du gamle Trondhjem med din fjord, i sagn og saga svøpt».

Under hele Nidaros-perioden saboterte byen sitt eget navn: Kommunen brukte fortsatt Trondhjem i påvente av at Stortinget skulle omgjøre vedtaket. Postverket stemplet «Nidaros», mens jernbanestasjonen ikke hadde noe navneskilt i det hele tatt. Ordføreren omtalte byen som «den by hvis navn vi alle kjenner».

6. mars 1931: Kompromisset Trondheim

Etter det folkelige opprøret henstilte bystyret, med 71 stemmer mot 1, at saken måtte tas opp til ny behandling i Stortinget. Og 6. mars 1931, ved lov med virkning fra samme dag, fikk byen navnet Trondheim.

Trondheim var et «fornorsket» alternativ som lokal kjøpmann og tidligere statsminister Ivar Lykke (Høyre) hadde lansert. Skriveformen ble oppfattet som mer nasjonalklingende enn det danske Trondhjem, uten å være det omstridte Nidaros. «Heim»-tilhengerne – eliten, kirken, bøndene og nynorskfolket – fikk dermed delvis gjennomslag, mens byen slapp å endre navn helt. Et kompromiss få var helt fornøyde med.

Desember 1928

Folkeavstemning: over 92 % vil beholde Trondhjem.

10. juni 1929

Lagtinget vedtar Nidaros med 20 mot 18 stemmer.

14. juni 1929

Kongelig sanksjon. «Trondhjemsdagen» utropes.

1. januar 1930

Byen heter offisielt Nidaros. Demonstrasjoner med opp til 20 000 mennesker.

6. mars 1931

Trondheim innføres som offisielt navn – fortsatt gjeldende.

Nidaros lever videre i dag

Selv om bynavnet forsvant i 1931, gikk Nidaros aldri helt bort. Du møter det overalt: Nidarosdomen, Nidaros bispedømme og en rekke foreninger og bedrifter bærer det gamle navnet.

Domkirken er den tydeligste arven – den ble reist over graven til Olav den hellige, og navnet knytter den direkte til middelalderens erkebispesete. Vil du gå dypere, finner du historien i byggingen av Nidarosdomen gjennom 900 år og oversikten over kroninger og signinger i domkirken.

Og navnestriden er ikke helt lagt død. At mange fortsatt skriver og sier Trondhjem, er en levning fra striden – og en påminnelse om at et bynavn kan bety mer enn de fleste tror. Resten av byens fortid finner du samlet under historien om Trondheim, og fakta om Trondheim i tall finner du samlet et annet sted.