Olav den hellige: fra vikingkonge til Norges evige konge

Vikingen som ble konge

Olav Haraldsson ble født omkring 995 – nøyaktig år og fødested er ikke kjent, men sagaene angir 995, og enkelte forskere mener han kan ha vært noen år eldre. Han var sønn av Harald Grenske, småkonge i Vestfold, og Åsta Gudbrandsdatter. Faren ble drept i Sverige kort før Olav ble født, og gutten vokste opp hos stefaren Sigurd Syr på Ringerike.

I samtiden ble han kalt Olav Digre – «den tykke» eller «den store». Som tolvåring dro han i vikingferd, først til østersjøkysten og danskekysten, senere til Nederlandene og England. Høsten 1009 kom han til England som del av Torkell Høyes hær og deltok i kampene mot kong Ethelred 2. I 1013 fulgte han Ethelred i landflyktighet til Normandie, hvor han tilbrakte to vintre ved hertug Richards hoff og fikk opplæring i den kristne tro. Høsten 1013 eller tidlig i 1014 ble han døpt i Rouen av erkebiskop Robert.

I 1015 dro Olav til Norge med to knarrer og gjorde krav på kongedømmet. Han begrunnet kravet med å være etterkommer etter Harald Hårfagre, og målet var å samle landet til ett kristent rike. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson i sjøslaget ved Nesjar – trolig ved Mølen og Helgeroa sør i Vestfold. Senere samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Rikssamlingen og Mostertinget 1024

Olav hersket over et større område enn noen norsk konge før ham – antagelig fra Gautelven i sør til opp mot Finnmark i nord, med trolige allianser til Orknøyene og Shetland. Han var den eneste kongen som ble hyllet av alle de norske tingene. Med lendmenn i alle landsdeler og årmenn som kontrollerte dem, la han grunnlaget for et kongelig administrasjonsapparat. Han engasjerte seg også i handel og slo norsk mynt.

Ved tingmøtet på Moster i 1024 – med den engelske hirdbiskopen Grimkjell – fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon og en kristen rettsordning. Kristendommen ble rikets eneste tillatte religion, og folk som unnlot dåp, faste og gravlegging i vigslet jord, kunne få eiendommen konfiskert og bli forvist. Samtidig ble det forbudt å sette ut uønskede barn for å dø, og ekteskap mellom slektninger ut til seksmenninger ble forbudt. Ifølge Nidarosdomens egne sider ble kristendommen dermed statsbærende religion i Norge allerede i 1024 – lenge før resten av Norden.

Fallet på Stiklestad 29. juli 1030

Motstanden mot Olav vokste, og i 1028 måtte han flykte landet. To år senere kom han tilbake fra Russland for å gjenvinne makten, men ble møtt av en bondehær ledet av Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund i slaget på Stiklestad i Verdalen 29. juli 1030. Ifølge sagaene var det Tore Hund som gav ham banesåret.

En utbredt misforståelse er at slaget sto mellom kristendom og hedendom. De fleste på begge sider var trolig kristne – slaget handlet om kampen om kongemakten. Du kan lese mer om selve slaget og hvorfor det fortsatt betyr noe i artikkelen om slaget på Stiklestad 1030, eller se stedet på en dagstur – vi har en guide til Stiklestad kultursenter og slagstedet.

Fra grav i sandmelen til helgenskrin

Etter slaget ble Olavs lik i all hemmelighet fraktet til Nidaros og gravlagt i sandmelen ved bredden av Nidelva, sør for byen. Ett år og fem dager senere, i 1031, ble graven åpnet. De tilstedeværende fortalte at kongen så ut som han sov, og at hår og negler hadde vokst. Biskopen erklærte legemet hellig, og Olav ble lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros.

Legg merke til hva han ikke ble helligkåret for: Olav ble ikke helgen for eksemplarisk livsførsel – ifølge katolsk tradisjon hadde han sine feil og syndet. Han ble helgen for miraklene etter sin død. Et kjent mirakel kort etter slaget var en blind mann som fikk kongens blod i øynene og fikk synet tilbake. Miraklene ble skrevet ned på 1100-tallet og samlet i boken Passio Olavi, trolig samlet av erkebiskop Øystein Erlendsson. Derfor faller olsok-feiringen på dødsdagen 29. juli, ikke på en fødselsdag.

Et politisk grep – eller et mirakel?

Historikerne skiller mellom legenden og det som trolig skjedde. Opphavet til Olavs helgenstatus ser ut til å ha sammenheng med misnøyen med det danske styret etter 1030. Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve – to av lederne som sto mot Olav på Stiklestad – brøt med Knut den mektige, reiste til Russland i 1034 og hentet hjem Olavs sønn Magnus, som ble konge i 1035. Å gjøre den falne kongen til helgen, legitimerte sønnens krav på tronen.

Olavs hirdbiskop Grimkjell har etter alt å dømme hatt en nøkkelrolle i utviklingen av Olav som helgen – helgenkongefenomenet var kjent fra tidligere engelsk historie. Moderne forskere påpeker også at Olav først fikk stor betydning fra 1152/1153, da Norge fikk sitt erkebispedømme i Nidaros – 124 år etter hans død – og at mye av helgenbildet ble bygget opp lenge etter hans levetid, av mennesker med politiske og kirkelige interesser.

St. Olav erobrer Nord-Europa

Dyrkelsen av St. Olav spredte seg raskt. St. Olav-kirker ble bygget ikke bare i Norden, men i byer som Novgorod, London og York. Ved helgenforklaringen i 1031 var den østlige og vestlige kirken ennå forent, og Olav æres derfor i dag som helgen av både den katolske og den ortodokse kirken.

På grunn av Olav ble Nidaros Norges kirkelige hovedstad – en «metropolis», som byen kalles hos Adam av Bremen allerede i 1070-årene. Etter at erkebispesetet ble etablert i 1152/1153, ble oktogonen over helgenskrinet bygget og katedralen utvidet. Hele Nidarosdomen ble med andre ord bygget rundt Olavsskrinet – du kan lese mer om dette i artikkelen om byggingen av Nidarosdomen gjennom 900 år.

Under den årlige olavsfeiringen 29. juli–5. august ble Olavsskrinet båret i prosesjon rundt domkirken, og munker og prester fremførte en egen messe kalt Olavssekvensen. Pilegrimmer strømmet til Nidaros fra hele Nord-Europa. Denne tradisjonen lever i dag videre langs den gjenopplivede Pilegrimsleden til Nidaros.

Norges evige konge

Olav ble utropt til «Norges evige konge» – Rex perpetuus Norvegiae – og kirken ville at senere norske konger skulle regnes som Olavs vasaller. Navnet Olav ble det mest populære norske mannsnavnet i århundrene før reformasjonen. Da Norge fikk sitt riksvåpen rundt 1280, holdt den gylne løven Olavs øks – noe den fortsatt gjør i dag.

I kunsten vises Olav ofte sittende med et uhyre under føttene, som symboliserer de onde maktene han overvant. Et eksempel er en skulptur fra Austevoll kirke laget omkring 1400.

Olavsskrinets skjebne etter reformasjonen er ukjent. Men fra slutten av 1800-tallet ble Olav på nytt et moderne nasjonalt-kirkelig symbol, noe som kulminerte i 1930 med den store feiringen av 900-årsminnet for hans død. Olavs dødsdag 29. juli minnes fortsatt av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen – olsok.

Etterkommere og arv

Olav ble gift ca. 1019 med Astrid Olavsdatter, datter av svenskekongen Olof Skötkonung. Med en tjenestekvinne i hirden, kanskje engelsk og kalt Alvhild, fikk han sønnen Magnus den gode, norsk konge 1035–1047. Datteren Ulvhild ble giftet inn i saksisk hertugslekt og har stor etterslekt – blant annet det nåværende norske kongehuset. Olav var også halvbror av Harald Hardråde, konge 1046–1066.

Olav den helliges saga er den åttende sagaen i Snorre Sturlasons Heimskringla, skrevet rundt 1230. Vil du sette kongen inn i den større sammenhengen, er tidslinjen over Trondheims historie fra 997 til i dag et godt utgangspunkt – eller oversikten over Trondheims historie generelt.

Se Olav-sporene i Trondheim og Trøndelag

Vil du oppsøke historien på stedet, er det tre naturlige stopp: slagstedet på Stiklestad i Verdal, der Olav falt; Nidarosdomen, reist over graven hans i Trondheim; og olsok 29. juli, byens store merkedag. Sjekk de offisielle sidene for åpningstider og arrangementer før du drar.