Byggingen av Nidarosdomen: fra 1070 til i dag

Det korte svaret: Da ble Nidarosdomen bygget

Byggingen av Nidarosdomen strakk seg over rundt 250 år. Kong Olav Kyrre begynte arbeidet med en steinkirke omkring 1070, men kirken du ser i dag, ble reist mellom cirka 1150 og 1320 – med ulike deler i ulike stiler. Og den er strengt tatt ikke ferdig ennå: Restaureringen har pågått i over 150 år, og den dag i dag jobber rundt 30 håndverkere kontinuerlig med katedralen.

Hele poenget med stedet er graven. Etter tradisjonen ligger kirkens høyalter nøyaktig der Olav den hellige ble gravlagt etter at han falt i slaget på Stiklestad i 1030. Graven gjorde kirken til Nordens viktigste pilegrimsmål i middelalderen – og til nasjonalsymbolet Stortinget senere bestemte seg for å gjenreise.

Kristkirken: den første katedralen (ca. 1070–1090)

Omkring 1070 begynte kong Olav Kyrre å bygge en stor steinkirke på stedet der en tidligere trekirke hadde stått over St. Olavs grav. Samtidig ble det opprettet et bispesete i Nidaros. Kirken ble innviet til treenigheten og kalt Kristkirken, og sto ferdig rundt 1090.

Kristkirken var cirka 50 meter lang, med kor, skip og vesttårn – den største kirken i Norge i sin samtid. St. Olavs skrin ble satt over alteret. Men vi vet faktisk lite om hvordan den så ut, fordi den ble revet allerede på 1200-tallet for å gi plass til dagens katedral. Den var trolig bygd etter engelske forbilder, med rett avsluttet kor i øst.

Fra romansk katedral til gotikk (1153–1320)

Da Nidaros ble eget erkebispedømme i 1152–1153, måtte kirken bli større – den skulle nå matche statusen som hovedkirke for hele Norges kirkeprovins. Vestverket til Olav Kyrres kirke ble gjenbrukt som sentraltårn, kirkeskipet ble revet og fundamentene gjenbrukt til langkorets bueganger, og romanske tverrskip ble oppført nord og sør for tårnet.

Den gotiske vendingen kom med erkebiskop Øystein Erlendsson. Han flyktet til England under borgerkrigene i 1180, og da han vendte tilbake i 1183, brakte han med seg steinhoggere og impulser fra tidlig engelsk gotikk. De øverste delene av tverrskipene ble bygget i gotikk, og samme stil preger oktogonen – det åttekantede korpartiet rundt Olavsgraven – og resten av katedralen.

Kirken var trolig ferdigstilt rundt 1320, da som Nordens fineste og mest praktfulle helligdom, rikt smykket med ornamental og figural skulptur. Den offisielle siden opererer med «rundt år 1300» – begge dateringene går igjen i kildene. Resultatet er uansett en katedral som blander stiler fra tidlig romansk til høygotisk, med tilføyelser fra 1300- og 1400-tallet.

Brannene: fem store – og kanskje en sjette

Nidarosdomen har vært herjet av minst fem store branner – kildene nevner seks årstall, der brannen i 1451 er betegnet som «trolig». Her er hva hver enkelt brann faktisk gjorde med kirken:

I tillegg blåste tårnhjelmen ned i en kraftig storm i 1689. Hvor høy den var, er omstridt: SNL oppgir ca. 110 meter, mens andre kilder sier nesten 70 meter.

Forfall: over 300 år som ruin

Etter brannen i 1531 prioriterte erkebiskop Olav Engelbrektsson festningen på Steinvikholmen framfor å gjenreise domkirken – konflikten med den protestantiske kongen var viktigere. Etter reformasjonen i 1537 forsvant kirkens faste inntekter, og gjenoppbyggingen tok bare sikte på å gjøre brannruinene brukbare som menighetskirke. Menigheten ble etablert i 1578.

Høykoret, langkoret, nordre tverrskip og rommet under tårnet ble innrettet til menighetsbruk, mens resten av katedralen lå åpen som ruin. Koret ble murt igjen med massive, hvitkalkede innermurer der restene av arkadene ble brukt som fyllmasse, og korhvelvet ble erstattet av et flatt tretak. Med Wagnerorgelet i 1741 og ny altertavle i 1744 fikk den lille menighetskirken et praktfullt barokkinteriør – inne i en middelalderruin.

Gjenreisningen: fra Schøning til Schirmer (1762–1869)

Interessen for ruinene vokste utover på 1700- og 1800-tallet. Gerhard Schøning ga ut en bok om kirken i 1762, og maleren J.C. Dahl foreslo i 1820-årene å gjenreise hele katedralen. Det avgjørende øyeblikket kom i 1833, da sluttsteinen i oktogonens hvelv falt ned – hendelsen utløste starten på gjenreisningsarbeidet.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer begynte å undersøke kirken i 1842 og utarbeidet en plan for restaureringen sammen med historikeren Peter Andreas Munch, som utforsket bygningshistorien. I 1868 bevilget Stortinget midler, og det ble bestemt at katedralen skulle gjenreises som nasjonalt symbol. Arbeidet startet 19. juli 1869 med skrudhuset, et kapell. Samme år ble den statlige bygghytten Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider etablert.

Christie, Nordhagen og striden om vestfronten (1872–1949)

Christian Christie ledet arbeidet i høy- og langkoret fra 1872 til 1906. I 1871–1872 ble skilleveggen mellom kor og oktogon restaurert under tilsyn av Otto Carl Martin Krefting. Stortinget vedtok i 1905 Christies plan om å gjenreise skipet – med unntak av vestfronten og hjørnetårnene.

Vestfronten ble stridens kjerne. Olaf Nordhagen vant en konkurranse om utformingen og ledet restaureringen 1909–1925, men fant at den opprinnelige katedralen ikke kunne rekonstrueres, og la frem et nytt utkast i 1916. Samtidig hevdet Fredrik Macody Lund i boken Ad quadratum (1919) at han hadde funnet det geometriske systemet vestfronten var oppført etter. En utenlandsk sakkyndig kommisjon nedsatt av Stortinget forkastet systemet enstemmig og anbefalte Nordhagens utkast.

Helge Thiis overtok som restaureringsarkitekt i 1930 etter en ny konkurranse. Hans utforming av vestfronten med de to hjørnetårnene ble godkjent av Stortinget i 1949. Det nordre tårnet sto ferdig i 1964, det søndre i 1968.

Statuene på vestfronten

Vestfrontens nederste billedrekke-statuer viser nær tilknytning til gotiske franske katedraler – det var altså franske forbilder, ikke bare engelske, som lå til grunn for utformingen. Gustav Vigeland var den første utøvende kunstneren tilknyttet restaureringen fra ca. 1900, og en rekke betydelige skulptører har siden skapt arbeider for kirken.

Den siste statuen på vestfronten ble satt på plass i 1983. Med det ble restaureringen formelt avsluttet – men det siste innvendige arbeidet, hvelvet i tredje etasje i nordre vesttårn, ble først avsluttet i 2001, og først da ble restaureringen ansett som offisielt «fullendt». Begge datoene er riktige, de markerer ulike milepæler.

Kritikken: restaureringen som fjernet historie

Restaureringen var kontroversiell. Målet var å føre kirkens utseende tilbake til slik den antakelig så ut da den første gang sto fullført på slutten av 1200-tallet. Det betydde at spor etter ombygginger fra 1537 til 1869 ble fjernet i stor stil – flere hundre år med historie forsvant.

SNL peker på at kirken dermed har mistet en viktig historisk dimensjon, og at ikke alle rekonstruksjonsløsningene er like vellykkede. I tillegg har deler av steinen som ble brukt i den over 100 år lange restaureringsperioden, andre egenskaper enn originalen – den kom fra et annet steinbrudd, og det skaper i dag problemer med forvitring.

Derfor handler dagens arbeid i det vesentlige om «restaurering av restaureringen». Skipets fem portaler har fortsatt bare midlertidige utforminger av malte tre – de endelige av eik med smijernsornamenter er ikke laget ennå, og Steinmeyerorgelet venter også på endelig utforming.

Tidslinje: hele historien i ett overblikk

1030

Olav den hellige faller på Stiklestad og gravlegges i Nidaros; graven blir kirkens og byens ankerpunkt.

1070

Olav Kyrre begynner byggingen av Kristkirken i stein; bispesete opprettes.

1090

Kristkirken står ferdig – Norges største kirke til da.

1153

Nidaros blir erkebispedømme; ombygging til romansk katedral begynner.

1183

Erkebiskop Øystein vender hjem fra England med steinhoggere og gotiske impulser.

ca. 1320

Katedralen trolig ferdigstilt – Nordens fineste helligdom.

1328

Første kjente brann; hvelv og tårn raser.

1531

Den største brannen; skipet blir en takløs ruin.

1537

Reformasjonen; kirkens inntekter forsvinner, forfallet skjøter fart.

1689

Tårnhjelmen blåser ned i storm.

1708 og 1719

To nye branner; kirken bare så vidt reparert.

1833

Sluttsteinen i oktogonens hvelv faller ned og utløser gjenreisningen.

1869

Restaureringen starter; Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider etableres.

1905

Stortinget vedtar Christies plan for skipet.

1930

Helge Thiis overtar som restaureringsarkitekt.

1983

Siste statue på vestfronten settes på plass; restaureringen formelt avsluttet.

2001

Siste innvendige arbeid fullført; restaureringen «fullendt».

Se resten av historien med egne øyne

Vil du oppleve katedralen i dag, har vi en praktisk guide til Nidarosdomen med billetter, åpningstider og tårnet. Like ved ligger Erkebispegården med Riksregaliene og ruiner, som viser mer av kirkens og erkebiskopenes middelalderverden.

Historien fortsetter også utenfor murene: Katedralen var mål for pilegrimer i hundrevis av år, og du kan følge Pilegrimsleden til Nidaros den dag i dag. Kirken har dessuten vært rammen om kroninger og signinger i flere hundre år, og hvert år markeres olsok 29. juli – Olavsdagen som startet alt. Vil du ha hele byens historie i sammenheng, er Trondheims historie fra 997 til i dag et godt utgangspunkt.