Slaget på Stiklestad 1030: hva skjedde, og hvorfor betyr det noe

Veien til Stiklestad: en konge på flukt vender tilbake

I 1028 måtte Olav Haraldsson flykte fra Norge. Knut den mektige hadde vunnet støtte hos de norske stormennene, og Olav rømte først til Gardarike (Russland). Situasjonen endret seg da Håkon Eiriksson, Knuts jarl i Norge, druknet i 1029 på vei til landet – da øynet Olav muligheten til å vende tilbake som konge.

Sommeren 1030 gikk ferden via Gotland til Sverige. Der samlet han en hær av svenske, islandske og norske krigere. Den svenske kongen Anund Jakob støttet ham med 400 mann, og halvbroren Harald Sigurdsson – den senere Harald Hardråde – sluttet seg til med en mindre styrke. Olav kom inn fra Sverige over Verdalen, og følget skal ha reist via garden Sul videre til slagstedet.

Samtidig hadde lokale høvdinger i Trøndelag og langs kysten lenger nord samlet en bondehær for å stoppe ham. Bondehæren ble på vegne av Knut den mektige ledet av en koalisjon av norske høvdinger: Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy og Kalv Arnesson fra Egge i Inn-Trøndelag. Flere av dem hadde nylig kjempet på Olavs egen side – Tore Hund i slaget ved Helgeå, Kalv Arnesson så sent som i 1027. I ettertid ble de beskrevet som svikere, og Kalv ble stemplet som en «Judas».

Hva skjedde 29. juli 1030?

Ifølge Snorre sto slaget 29. juli 1030, og det er denne datoen som har festet seg i tradisjonen – den er også grunnlaget for olsokfeiringen, som du kan lese mer om i artikkelen om olsok 29. juli og hvordan dagen markeres. Datoen er likevel ikke helt avklart. Datoen 29. juli er regnet etter den julianske kalenderen som var i bruk på den tida – etter vår kalender ville slaget ha falt på 4. august 1030. I tillegg forteller Snorre om en solformørkelse under slaget, og det var total solformørkelse over Verdalen 31. august 1030. Det har gitt opphav til diskusjon om slaget sto sist i august, men i moderne sagaforskning regnes solformørkelsen gjerne som et litterært grep som skal etterlikne mørket over Golgata ved Kristi død – ikke som et historisk faktum. Årstallet 1030 regnes derimot som sikkert.

Selve hendelsesforløpet er best kjent fra Snorres kongesagaer, skrevet rundt 200 år etter slaget. Ifølge Snorre besto bondehæren av over 7000 mann og Olavs hær av rundt 3600. Skalden Sigvat Tordarson, som var nesten samtidig, skrev mer forsiktig i et dikt at bøndene «var dobbelt så mange» og at slaget ble «stridsfyrstens fall». Moderne forskere antyder at kongens hær kan ha bestått av bare noen hundre mann – Snorre opererer trolig med for høye tall.

Slik falt kongen

Om Olavs siste øyeblikk finnes det to hovedversjoner. Sigvat skald tillegger Tore Hund banesåret. Snorre fordeler det på tre: Torstein Knarresmed hugg kongen i låret, Tore Hund stakk spyd i magen, og Kalv Arnesson ga det siste hugget i halsen på venstre side.

Stiklestad kultursenter beskriver forløpet slik: Torstein Knarresmed hugg øksa i kongens venstre bein like over kneet. Kongen lente seg mot en stein og bad Gud om hjelp. Tore Hund stakk så spydet under brynja og opp i magen, og kongen fikk til slutt et sår på venstre side av halsen.

Kampen var dermed ikke over. Høvdingen Dag Ringsson kom til slagmarken etter at Olav var død og gjenopptok kampen – tradisjonen kaller dette «Dagsriden» – men også denne styrken ble slått tilbake.

Kildene: det vi vet, og det vi bare har hørt

Her ligger den egentlige historien om Stiklestad. De samtidige eller nært samtidige kildene nevner nemlig ikke et stort slag. Adam av Bremen (ca. 1070) lanserer tre mulige scenarier for Olavs død, og Florence av Worcester skriver på 1100-tallet at han ble drept i et bakholdsangrep. Skaldekvadene – de eneste nesten samtidige kildene – forteller om en brutal kamp med kamprop, piler, skadede og døde, men ikke nødvendigvis et slag med tusenvis av krigere, slik den senere tradisjonen framstiller det. Sigvat var heller ikke selv på Stiklestad; han var i Roma og fikk høre om slaget på hjemreisen.

De første skriftlige beretningene om Stiklestad kom først over hundre år etter slaget, med initiativtaker erkebiskop Øystein Erlendsson, som skrev helgenberetningen Passio Olavi om Olavs liv og mirakler. Snorres detaljerte slagbeskrivelse kom ytterligere hundre år senere. En debattant i Adresseavisen har påpekt at Snorres fremstilling av hendelsesforløpet likevel ofte er i samsvar med det vi ellers kjenner om krigføring på tidlig 1000-tall.

Arkeologien har heller ikke kunnet stadfeste sagnet. Det finnes ingen funn av gjenstander eller spor i terrenget som kan bekrefte et stort slag, ifølge arkeolog Axel Christophersen ved NTNU. Det er ikke uvanlig i norsk slagfeltarkeologi – steinete jordsmonn gjør georadar nesten ubrukelig – og et stort leirras i 1893 forandret dessuten landskapet fullstendig, slik at slagets nøyaktige plassering og størrelse er usikker. Georadarundersøkelser i 2008 viste spor av store bygninger, men lite som indikerer et slagfelt.

Historikeren Kåre Lunden har formulert det slik: I samtiden handlet det mest om å slå ned en røverflokk, «omtrent slik man drepte ulv og bjørn». Tanken om et avgjørende slag oppsto først i ettertidens kirkelige tolkning av jordiske nederlag som himmelske seire – Olav ble en martyr i Kristi bilde.

Hvorfor slaget betyr noe: nederlaget som ble seier

Etter kongens fall skal en bonde på Stiklestad ha gjemt liket. Det ble siden fraktet til Nidaros og gravlagt i all hemmelighet på sandøren sør for byen – der Nidarosdomen senere ble reist over graven. Allerede året etter slaget ble Olavs legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Olavs hirdbiskop Grimkjell har trolig hatt en nøkkelrolle i utviklingen av helgenstatusen.

Helgenerklæringen fikk store konsekvenser. Dyrkelsen av St. Olav spredte seg over hele Nord-Europa, og det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i byer som Novgorod, London og York. Navnet «Olav» ble det mest populære norske mannsnavnet i århundrene før reformasjonen. Olavs levninger ble tatt vare på i Olavsskrinet, middelalderens kostbarste og mest fremstående helligdom i Norge – skrinet og relikviene gikk tapt med reformasjonen.

På grunn av Olav ble Nidaros Norges kirkelige metropolis, som byen kalles allerede hos Adam av Bremen i 1070-årene. Erkebispesetet ble etablert i 1152/1153, og det var i tilknytning til dette at den latinske helgenberetningen og mirakelsamlingen ble skrevet. Under den årlige olavsfeiringen 29. juli–5. august ble Olavsskrinet båret i prosesjon rundt domkirken, og munker og prester fremførte en egen messe kalt Olavssekvensen. Denne utviklingen er en del av den lengre historien du finner i oversikten over Trondheims historie fra 997 til i dag.

Etter slaget: fra dansk styre til Magnus den gode

Etter slaget innsatte Knut den mektige sønnen Svein som norsk visekonge med moren Alfiva. Deres strenge lover og danske styre ble raskt upopulært. I 1035 døde Knut den mektige, og det danske nordsjøveldet falt fra hverandre.

Da snudde også de gamle motstanderne. Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve brøt med Knut, allierte seg med den nyetablerte norske kirken, og Svein og Alfiva måtte flykte fra landet. I 1034 reiste Kalv og Einar til Gardarike og kom tilbake med Olavs sønn Magnus – sønn av Olav og tjenestekvinnen Alvhild. I 1035 ble Magnus norsk konge som elleveåring. At kongesønnen ble hentet hjem og arvet tronen, var selve beviset på at Olav-saken hadde vunnet: Mannen bøndene drepte på Stiklestad, var blitt rikets hellige grunnvoll. Du kan lese mer om kongen bak i artikkelen om Olav den hellige.

Stiklestad i dag: kirken, steinen og spelet

Stiklestad kirke ble reist på stedet der Olav ifølge tradisjonen falt. Steinen kongen skal ha lent seg mot i dødsøyeblikket – Olavssteinen – skal være murt inn bak alteret i kirken. Den var et pilegrimsmål i middelalderen, men det er omstridt om dagens stein er den opprinnelige.

Stedet er fortsatt et levende minnested. Den katolske kirken kjøpte en tomt rett ved slagstedet allerede i 1875, og i dag ligger Stiklestad Nasjonale Kultursenter her. Spelet om Heilag Olav ble første gang oppført 29. juli 1954 på garden Sul, og skal være det største utendørsdramaet i Skandinavia, sett av over 600 000 mennesker. Det arrangeres årlig rundt olsok 29. juli. For praktisk informasjon om besøk – utstillinger, kirken og spelet – har vi samlet det i guiden om Stiklestad kultursenter, spelet og slagstedet.

Vil du gå i pilegrimenes fotspor til Olavs skrin i Nidaros, finner du rutene og historien i artikkelen om Pilegrimsleden til Nidaros. Flere artikler om byens middelalderpersonligheter og hendelser finner du i oversikten over Trondheims historie.